Siste nytt

Rommet er lite. Det er akkurat plass til to små sofaer og et bord. Rommet er både stue,
kjøkken og soverom. Vi sitter i den ene sofaen Kelvin og jeg, for å prate litt om alt og ingenting. Kelvin Chasayka er en fjorten år gammel gutt som er en av peerleaderne for organisasjonen EduSport. Han har bodd hele livet i Kalingalinga, en comunety i Lusaka, Zambia, der han hver dag jobber med barn sammen med de andre peerleaderne. Gjennom sport og leker lærer de barna på skolene i Kalingaling forskjellige måter å beskytte seg på for å ikke få HIV. Abstinence, det å ta helt avstand fra sex, er det de terper mest på. Så bruk av kondom.

Kelvin er ikke som de fleste andre gutter. Til tross for at han lever under svært enkle kår, og familiens inntekt ikke strekker til jobber han gratis for EduSport hver dag.

– Det å jobbe i Edusport er for mitt eget beste. Jeg vil være med å spre informasjon og HIV/AIDS budskapet til Edusport gjennom lek og sport. Det gir meg mer i hjertet enn det penger kan gi meg. Jeg kommer ikke til å slutte med dette arbeidet.

Kelvin liker utrolig godt å stelle i hagen. Plante blomster og stelle med alle plantene.

– På fritiden liker jeg best å være med vennene mine, mange er barn som jeg har blitt kjent med gjennom EduSport. Når jeg er ferdig med leksene liker jeg å se på TV og spille fotball.

Ikke så veldig forskjellige fra norske fjortenåringer. En rotte løper plutselig over gulvet.
Jeg skvetter til og trekker meg litt sammen. Kelvin sitt blikk faller fort ned i bakken og han ser litt flau ut. Jeg skammer meg, setter meg fort tilbake og fortsetter intervjuet.

Familien
Han prater rolig. Mumler litt og ser mye ned. «Kan du gjenta det» blir fort et spørsmål fra meg som går igjennom under hele intervjuet. Vi kommer inn på tema familie.

– Jeg hadde en søster. Hun skulle bli 17 år i år, men hun druknet i 1999 for hun kunne ikke svømme. Stillhet. Faren min døde av tuberkolose i 2003 og moren min døde i fjor av malaria. Hun ble begravd i januar i år. Blikket er limt til gulvet. Det var verst når moren min
døde, sier han lavt med blanke øyne. Det er synd de ikke får sett meg i fremtiden, ting går ikke alltid etter planen.

Kelvin bor nå sammen sin tante og onkel. Etter at moren døde måtte de leie ut hovedhuset
som er familiens eneste inntekt. Det får de 600 000 kwacha for i måneden som tilsvarer rundt 900 norske kroner for familien på tre. Familien deler nå på to rom på baksiden av huset. Han tilstår at pengene brukt opp i slutten av hver måned. Men Kelvin klager ikke. Han sier det er fint å vokse opp i Kalingalinga, til tross for fattigdommen, elendighetene, sykdommene og begrensningene.

– Jeg har hatt en god oppvekst i Kalingalinga. Men jeg skal gjøre det bra på skolen og i fotball slik at jeg kan jobbe meg bort herfra. I fremtiden har jeg lyst til å lage en egen organisasjon der jeg kan spre HIV-budskapet akkurat som EduSport. Det er det som er så
bra med sport at de binder folk sammen uansett hvor man er fra. Jeg vil studere markedsføring på universitetet slik at jeg kan lede organisasjonen.

Foballtalent
– Et annet mål er, han mumler. «Kan du gjenta?» Et annet mål er å bli en profesjonell fotballspiller og spille for en europeisk storklubb. Og Kelvin er på god vei. Han er en av
de yngste fotballspillerne på EduSportakademiet som er et av de beste akademilagene i Zambia. Han har ekstra trening alene eller med venner på morningen og spiller fotball så å si hver dag. Når jeg er ferdig med alle eksamene skal jeg ta et år der jeg satser på fotball før jeg begynner på universitet. Jeg vet jeg kan oppfylle drømmen min, sier han mens han ser ned. Det vet jeg at han klarer. Kelvin er ikke bare flink i fotball, men også på skolen.

Han hoppet rett fra femte til åttende klasse og ligger foran de fleste andre fjortenåringene
i Kalingalinga. Kelvin har fullført skolegangen neste år. Rotta piler plutselig over foten min.
Jeg prøver så godt jeg kan å oppføre meg som Kelvin, oppføre meg som det er det mest naturligste i verden. Jeg tror han gjennomskuet meg. Blikket falller fort ned i bakken og han begynner å mumle mer enn før. Vi kommer inn på hverdagslige ting.

– Til frokost er det alltid brød og vann. Til lunsj og middag spiser jeg alltid nshima. Nshima er laget av hvit mais og er Zambias «potet». Noen ganger er jeg sulten, men jeg sier det aldri til noen. Han drikker to liter vann om dagen og de putter klor i vannet for å rense det. Kolera tar mange liv i Kalingalinga.

– Det er ikke, «kan du gjenta?» Det er ikke vanlig å ha do i huset. De bygde en do i bakhagen som de får tømt en gang i blant. Men en gang i fremtiden skal de få en do inne i huset. Det er også bare de gode standardhusene som har dusj, det finner du ikke her i
Kalinglinga.

Gjengene
Jeg prøver å oppnå øyekontakt, men blikket hans faller hele tiden i bakken. Og blir der. Kelvin begynner å fortelle om gjengene i Kalinglinga. Jo mer han forteller jo mer forstår jeg at vi bor i helt to forskjellige verdener.

– De kommer ut når det er mørkt, enten fulle eller dopet. De kaller seg «fourteen boys» og er mellom 20–30 år. De prøver å rekruttere flere og flere hele tiden. De fleste av dem har sittet i fengsel og vil hevne straffen sin på den første de møter. De bryr seg ikke om hvem du er, de vil bare ha hevn. Folk kan ikke bevege seg ute av husene sine etter klokken 23, helst ikke så sent heller. De dreper deg bare for moro skyld. De går rundt med økser og pistoler. De fleste pistolene har politibetjenter gitt dem. Jeg stoler ikke på politiet. De fleste er korrupte.

Han ser ned, jeg er taus. Han fortsetter rolig. «Fourteen boys» har stor skyld i den store HIV spredningen i Kalingalinga. De voldtar hver dag, selv om de vet at de har HIV. Ingenting blir gjort for å stoppe dem. Det er ingen som tør.

Det begynner å bli sent og det blir bare farligere og farligere for en hvit jente å oppholde seg i Kalingalinga. Han og en venn følger meg hjem.

– Pass på deg selv, sier han til meg. Du også, svarer jeg.

Jeg går derfra med en respekt og beundring jeg aldri har følt for en annen person før ...

Huset - Familiens eneste inntekt er å leie ut hovedhuset.